DE USYNLIGE GRAVERNE
Fire menn står og passer på. Den femte styrer gravemaskinen som jobber seg nøyaktig og effektivt ned i den søkkvåte jorda. Den sjette personen er klar for sitt endelige hvilested.
- De vil helst ikke se oss, men de vil jo at jobben skal gjøres.
Det virker kanskje brutalt fra utsiden å se at noen fullfører en begravelse med gravemaskin, men kommer man nært nok ser man at det er gjort med stor respekt og personen som er begravd får et verdig hvilested. På Mære gravplass må man på grunn av grunnforholdene gjennomføre gravlegging så fort som mulig. Derfor er det fagfolkene som står for dette.
- Det er dessverre ganske ofte vi får høre at vi helst ikke bør vises, forteller Trond. Folk er nok i en sårbar situasjon, men det føles litt urettferdig.
Trond Ovesen og Egil Aune har jobbet på gravplassene i Steinkjer i en mannsalder. De havnet dit ved en tilfeldighet begge to og har blitt værende selv om det er en jobb få vil ha.
- En gang parkerte vi flere kilometer fra kirka for å skjerme de pårørende, men vi fikk fortsatt kommentar på at vi var sett og at det hadde gjort dagen verre for vedkommende, legger Egil til.
- Hvis vi ikke kan gjøre jobben vår, så blir det tøft for samfunnet, sier Thor Gestur.
– En gang møtte jeg en kar som startet å gråte når han så meg på byen, forteller Trond, så det er klart folk har det tøft når de møter på oss, men akkurat det var spesielt.
– I starten jobbet jeg alene og for hånd, forteller Trond som har jobbet her siden 1988. - Det var skummelt før, graver kan rase inn og forskalinger kan ryke. Det er mye masse. Nå har det blitt bedre, vi er alltid flere på jobb og vi har moderne utstyr som gjør jobben både tryggere og lettere.
-Det som er konsekvensen av moderne utstyr er at det blir merker etter maskinene som vises godt på gravplassene. Noen liker ikke dette, legger Egil til.
KREVENDE ARBEID
-En gang var det så vått at gravemaskinen sank ned i bakken ved siden av grava og vi hadde ikke sjans til å få den løs før det tørket opp. Begravelsen skulle skje samme dag, så vi tok kontakt med pårørende om problemet. De sa at den bare skulle stå, for det var sånn deres far ville hatt det.
– Akkurat på Mære er det spesielt. Her er det dårlig drenering og gammel grunn, så det blir veldig vått og gjørmete. Vi skulle helst ha lagt ned to meter med stein og masse for å få det skikkelig her, men vi har ikke tid, forteller Thor Gestur.
De fem fagarbeiderne i Steinkjer kommune er ansvarlige for 15 kirkegårder, eller gravplasser som det heter nå. Årsaken til navnebyttet er at en gravplass er åpen for alle, ikke bare de som hører til den kristne kirke. I tillegg til å ha ansvaret for selve gravearbeidet skal det klippes gress, brøytes snø, rettes opp gjerder og vedlikeholdes graver.
DEBRIEF
-Vi graver jo graver som folk skal begraves i, og det kan være tøft, forteller Trond.
– En grav i Norge har en minstetid på 20 år, og det bør være nok tid for at det som er der forsvinner. Men det er ikke alltid sånn. Vi kan finne klær personen er begravd med, men vi kan også finne rester av menneske. Det kan være tøft. Kona mener det er noe feil med meg, men jeg blir jo lei meg jeg og. Det er bare det at dette er jobb.
– Barnekister er noe man aldri venner seg på, forteller Thor Gestur fra andre siden av lunsjbordet. Det kommer noen stille ja fra resten.
-Jeg og broren min Thordur, som også jobber her, har barn selv, så vi kan ikke være med på det. Om vi absolutt må så gjør vi det, men vi unngår det så godt vi kan.
-Vi har ofte en debrief på veg hjem fra gravplassene. Trond har vært i sivilforsvaret og har god disiplin på det, forteller Egil. - Vi ser mye som er tøft uansett om man er gravearbeider eller ikke, så vi tar en prat i bilen. Men når vi er tilbake på lunsjrommet og henger fra oss jakkene i skapet da er vi ferdige. Om det fortsatt er vanskelig, så tar vi en prat. Av og til er også det som er greit i dag kanskje tøft i morgen. Det er viktig å ikke gå og gruble på det alene.
Trond er enig.
- En annen ting som vi ikke blir vant er graver fra 70- og 80 tallet, sier Trond med et sukk.
- Det var da plasten kom for fullt, og man begravde folk i plastposer. Hvorfor og hva de tenkte vet jeg ikke, men vi får konsekvensene av det nå. Forråtnelsesprosessen har stått nesten helt stille, og lukten henger igjen lenge.
- Det er fint å være flere som vet hva det er snakk om og som jobber med det samme. Det blir som en ballong som til slutt kan sprekke. Det er viktig å få det ut.
En annen måte å få det ut på er humor.
- Det er mye galgen- og mannehumor her. Det er en måte å få ting ut på det også, sier Thor Gestur. -Både når vi er ute å graver og på Byaenget, hvor vi holder til.
SISTE REIS
Nesten to meter ned i bakken treffer Trond vann med gravemaskinen. Vanner fosser inn og gjør jorda om til gjørme på kort tid. Kista står ved siden av gropa og pårørende er ferdig med begravelsen dagen i forveien.
– Hadde vi gjort som vi pleier og gravd denne graven i går, så hadde den vært full av vann i dag, sier Thor Gestur Thorhallson. Islendingen står på middelaldergravplassen på Mære. Kista står en meter til høyre for graven, surret rundt av tjukke tau.
-Vi må bare gjøre det sånn, forteller Trond.
-Grave, senke kisten ned og så dekke over med en gang. Det er en trist måte å gjøre det på, men jeg tror ikke det siste minnet pårørende vil ha er en gjørmete grav og en gravemaskin som lukker den.
Thor Gestur er enig.
-De har en vanlig seremoni med blomsternedleggelse og jordpåkastelse, så blir kisten båret tilbake til bårerommet og blir værende der til vi kommer og gjør jobben når folk har reist.
...
Mennene tar grep om hver sin tauende som er surret rundt kista. Vannet renner fortsatt inn i bunnen av graven. Det telles til tre og den hvite kista dekket av hvite roser løftes opp og bæres bort til åpningen i bakken. Mennene finner fotfeste på kanten og fører kista sakte ned til lyden av stein mot tre høres. Tauene dras opp og Trond setter seg inn i gravemaskinen. Forsiktig og presist blir litt og litt jord dratt over til det kun er de hvite rosebladene som synes fra overflaten.
